På tide å returnere til Norge…

 

Nå sitter jeg på flyplassen og venter på å boarde flyet til Munchen. Det er ikke før det siste døgnet jeg føler det har endelig gått opp for meg at jeg skal returnere til Norge. Da jeg våknet opp søndagsmorgen og tenkte at, i morgen går flyet hjem. Det er veldig mixede følelser jeg sitter igjen med nå. Jeg gleder meg til å treffe igjen venner og familie, men det er også trist å tenke på alle vennene jeg har fått her, som jeg ikke kommer til å se igjen. Kanskje jeg aldri vil se de igjen engang…
De jeg kommer til å savne mest herfra er nok Simone, Rita, Yumitzi, Cristina, Joe og Uziel.
Men jeg ser mest fram til å forhåpentligvis få jobb i Disney World nå, og håpe på at jeg kommer tilbake igjen til sommern. Jeg sendte mail til ambassaden og spurte om jeg kom til å ha noen karantenetid, siden jeg er i USA på et utvekslingsvisum for øyeblikket, men det skulle visst ikke være noe problem!! Så nå gjenstår det bare å få den jobben.

På torsdag kveld hentet jeg en pakke som hadde kommet til meg hos vertsfamilien, og bagene mine som var hos Joe. Jeg var veldig spent på hvordan Chris kom til å være da jeg så han igjen. Om han fortsatt kom til å være gretten, eller om han ville være blidere. Han virker ikke som den langsinte typen, så jeg regnet med at han ikke kom til å være furten lenger. Og det var han ikke heller. Chris og Erin var veldig blide og hyggelige da jeg kom. Sawyer ble også glad for å se meg igjen, og det var veldig koselig å se. Jeg sa hade til dem, og dro tilbake til Warwick for hente tingene mine hos Joe, og ta bussen tilbake til byen. Det var et styr uten like å drasse med meg 2 kofferter, en svær bag og to ryggsekker med til hostellet. Jeg var litt gjerrig, og gadd ikke å ta taxi, men tok istedet subwayen. Det anbefales IKKE!
Joe sa han trodde det ville koste ca 20 dollar fra bussterminalen og til hostellet, og det ville det nok vært verdt. Det var rimelig tungt å drasse alt sammen opp og ned trapper, og ikke minst gjennom den snurretingen man går igjennom etter å ha dratt billetten. Men jeg kom da omsider fram.

Simone kom på fredags morgenen, og vi sjekket inn på et hotell ikke så langt fra flyplassen.
Hun kom kl 11, og hadde vært oppe siden halv 4 på natta, så hun var ganske sliten. Det var jeg også, for jeg hadde ikke sovet så mye de siste nettene. Så vi la oss bare til å sove så fort vi hadde sjekket inn, og fått spist litt. Heldigvis var det en Subway restaurant rett over gata fra hotellet, så vi spiste der hver dag. 
Vi ble liggende til kvelden, da vi skulle møte Cristina og venninnene hennes i byen. De skulle på en klubb den kvelden, og hadde invitert oss. Klokka ble over 11 før vi kom oss avgårde, og vi var ikke på klubben før nærmere halv 1. Simone er ikke særlig glad i å dra ut på byen, og det utestedet var intet unntak. Jeg syns ikke det var det beste heller. På tross av at det var enormt, med 4 etasjer og 4-5 forskjellige dansegulv, var det stappfullt der, og umulig å danse uten å skumpe borti andre. De spilte også mye techno eller trance, eller hva slags musikk det var, som ikke er favoritten min.
Da klokka var rundt halv 3 hadde Simone fått nok, så vi dro tilbake til hotellet.

Lørdag ble vi liggende lenge i senga, og sto ikke opp før i 3-tiden på ettermiddagen. Været var relativt varmt, og det var for en gangs skyld ikke noe vind, så vi burde ha utnyttet dagen bedre. 
Vi gikk og spiste, og stakk inn til byen. Simone ville se Central Park, så vi tok subwayen dit. Det var allerede blitt mørkt da vi kom dit, men vi lot ikke det stoppe oss. Vi gikk litt rundt der, og Simone så for første gang is på vannet!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter å ha gått rundt en time eller to, så vi et sted der de gikk på skøyter. Skøytebane, heter det vel på fagspråket. Vi leide oss skøyter, og prøvde oss utpå. Simone var enda dårligere enn meg, og jeg måtte holde henne i hånda hele tiden mens vi gikk rundt. Det var ganske mye folk der, og alle måtte gå i samme retning. De var på alle ferdighetsnivåer, fra de som ikke greide å holde seg på beina i 20 sekunder engang, til de som var skikkelig gode, og føyk i sikk-sakk mellom de andre på skøytebanen.

Etter en times tid hadde vi fått nok, og begynte å bli sultne. Vi så tilfeldigvis et sted som het Jekyl & Hydes, eller Dr. Jekyll, eller noe i den duren litt tidligere da vi prøvde å finne en minibank. Det var en restaurant som de hadde inredet med skjeletter, hodeskaller, zombier og lignende. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan det var der, men Simone var veldig redd for å bli skremt. Men jeg fikk da overtalt henne til å dra dit alikevel.
Maten var så som så, men måten de hadde innredet restauranten gjorde det verdt besøket, og kan anbefales. For de som måtte være interesserte ligger den rett sør for Central Park, om jeg ikke tar helt feil.

 

‘

 

 

 

 

Etter det var det blitt litt seint, og vi var slitne, så vi dro tilbake til hotellet. Vi hadde egentlig tenkt å dra på kino etterpå, men begge to var for trøtte, så vi skippa det, og kikket litt på TV på hotellet istedet.

Søndag sov vi også alt for lenge. Men da var det regn og vind og kaldt, så det var veldig lite fristende å bevege seg ut. Vi gikk og spiste, igjen på Subway så klart, og gikk videre nedover gata og kikket litt i butikkene. Det ble imidlertid fort i kaldeste laget for Simone, og jeg var strengt tatt ikke særlig keen på å være utendørs selv heller, så vi stakk fort tilbake til hotellet. Flyet til Simone dro halv 9 på kvelden, så da klokka var 7 stakk vi til flyplassen. Det var litt trist å si hade til Simone, og hun sa at hun ikke trodde hun kom til å se meg igjen.
Jeg håper hun tar feil, og jeg vil gjerne se henne igjen hvis jeg kommer tilbake for å jobbe i Disney World i sommer. Hun var dessuten mye mer pratsom og morsom å være sammen med nå enn hun var første gangen hun var på besøk. Hun tok mye oftere initiativet til å starte en samtale selv, og jeg følte at jeg fikk se mer av henne enn jeg har gjort tidligere. Men jeg syns fortsatt Yumitzi var morsommere å være sammen med… Jeg tror ikke et forhold med Simone ville fungert særlig lenge. Vi er rett og slett for forskjellige…

Den siste dagen i NY var det sol og ganske varmt. Det føltes omtrent som en aprildag hjemme i Norge.
Jeg hadde veldig flaks på flyplassen. Først da jeg sjekket inn bagasjen, og jeg var AKKURAT innenfor vektgrensa på 23 kg med to av bagene. Den siste bagen veide 20 kg. Jeg hadde ingen vekt å sjekke bagasjen med da jeg var på hotellet, så jeg bare krysset fingrene og håpet på at jeg hadde fordelt det riktig.
Så hadde jeg flaks i uflaks etter at jeg hadde kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen. Med øreproppene jeg har på mp3-spilleren nå, har den tydeligvis en tendens til å klatre ut av lomma på egenhånd. Første gangen den gjorde det, løsnet spilleren fra ledningen før den kom ut, men ikke andre gangen. Så da jeg kom til gaten jeg skulle fly fra, fant jeg ut at den var borte, og hadde ikke anelse om hvor den kunne være.
Men jeg spurte noen av sikkerhetsvaktene om de hadde sett den, og utrolig nok hadde de funnet den på gulvet en times tid tidligere! Jeg ble ganske så letta da de fortalte meg det.
Det hadde vært ekstra kjipt å miste den FØR flyturen!

Jeg så ei jente som hadde en Cultural Care veske ved gaten, og spurte om hun var på vei hjem også. Det viste deg at hun hadde kommet samtidig med meg, og kjente Joakim, den svenske au pairen jeg møtte på au pair skolen, og gjenopptok kontakten med da jeg skiftet familie. Jeg fikk imidlertid aldri møtt han i NY…
De hadde vært i Vegas sammen i romjula og på nyttårsaften. Nå var hun på vei tilbake til Finland.

En uke igjen

 

Nå er jeg tilbake i NYC etter å ha besøkt Rita i Denver. Jeg var veldig spent på hvordan det ville være å se henne igjen. Jeg har knapt pratet med henne de siste mnd før jeg kom dit, og lurte på hvor interessert hun egentlig var i å treffe meg igjen.
Hun har en veldig merkelig måte å skifte mellom å være veldig søt og sjarmerende i det ene øyeblikket, og virke totalt uinteressert i det neste. Hun har igrunn vært sånn hver gang jeg har truffet henne.

Men uansett så var det en ganske bra helg. Fredag stakk vi på en bar og drakk litt, og pratet om ting og tang.
Neste dag dro vi til Colorado Springs og traff igjen Rafaela, ei annen au pair fra au pair skolen, og noen av vennene hennes. Vi skulle egentlig stå på skøyter, men hallen var opptatt da vi kom dit så vi dro og bowla istedet.
Jeg begynner egentlig å bli litt lei det, men denne gangen vant jeg i det minste! Mine bowling skills er ikke mye å skryte av, og jeg er som oftest en av de dårligste.

Etterpå dro vi til et sted som heter Garden of the Gods. Litt vanskelig å beskrive, så jeg bare legger ut bildene derfra jeg.

 

 

 

 

 

 

 

Det var ganske fint der, men styggkaldt, så vi orket ikke å være der så lenge. Dessuten var det i ferd med å bli mørkt da vi kom dit.
Etterpå kjørte jeg og Rita tilbake til Denver. På kvelden dro vi ut sammen med to venninner av Rita, men det var ikke så kjempemorro. Klubben vi var på var alt for full, og jeg var ganske sliten. Heldigvis stenger utestedene i Denver allerede halv ett, så det ble ikke så alt for seint. Vi skulle dessuten tidlig opp neste dag for å dra på fjellet.

Søndag sto jeg opp ca halv 7, for Rita sa at vi skulle dra hjemmefra halv 8. Men klokka ble nærmere halv 9 før vi dro, fordi Rita måtte hente venninna fra dagen før, og så måtte vi vente på ei annen venninne som skulle kjøre til et sted der vi skulle møte endel andre vi skulle reise sammen med. Vi var tilsammen 15-16 stk som dro. De fleste var au pairer, og noen gutter de hadde blitt kjent med.
Rafaela og vennene hennes fra dagen før kom også. Det var en mix med folk fra mange land, drøyt halvparten var fra forskjellige latinamerikanske land. Den eneste bortsett fra meg som hadde endel erfaring, var Urs, en kompis av Rita fra Sveits. Han jobbet med å bygge fly, og vekslet på å jobbe i Sveits, USA og Australia. 
Det var noen andre som hadde stått på ski et par ganger før, men alle bortsett fra meg og Urs dro til barnebakken. Det var litt dumt at jeg ikke fikk sett de andre stå på ski, men det var ihvertfall veldig gøy å stå på snowboard igjen. Og utsikten som var der var helt fantastisk. Det ser ikke så kjempeutrolig ut på bildene, men det var noe helt annet å se det på ordentlig.

 

 

 

 

 

 

 

Etter at bakkene stengte kl 4 dro vi tilbake. Men det var så mye trafikk på vei hjem at vi stakk innom et lite sted og spiste. Det ble en italiensk restaurant, som hadde ganske kjip og dyr mat.
Etterpå returnerte vi utstyret, og sa hade til Rafaela og vennene hennes fra Colorado Springs. Da det var gjort fortsatte vi hjemover til Denver, og møttes igjen på parkeringsplassen der vi hadde møttes før vi dro. Noen av de andre snakket om å feste etterpå, men de fleste var dessverre for slitne til det, og dro heller hjem.

Jeg og Rita ble kjørt hjem. Så pakket jeg tinga mine, og Rita kjørte meg til hotellet jeg hadde booket for den siste natta.
Det var trist å si hade til henne, og jeg merket at mange av de gamle følelsene mine for henne hadde kommet tilbake.
Men vi ble enige om å fortsette å holde kontakten, og at jeg skal besøke henne i Panama en dag.

Siden jeg kom til NYC har jeg bare hengt rundt på hostellet jeg bor på, og spist på Subway. I mårra stikker jeg til Warwick og henter de to siste koffertene mine hos Joe.

Ferdig med Warwick!!!

 

Nå sitter jeg på Newark airport, og venter på flyet mitt til Denver om et par timer. Det er utrolig digg å være ferdig med å jobbe, og ikke bo hos vertsfamilien lenger.
De siste par ukene har det nesten vært så jeg har forventet å høre Chris klage på en ny ting hver gang jeg ser han. Jeg skjønner forsåvidt endel av tingene han var litt misfornøyd med, men til tider har det føltes nesten som om alt jeg har gjort har vært feil…
Det er ikke bare bare å bo hos en helt fremmed familie etter å ha bodd for seg selv i 9 år har jeg funnet ut…

Så det er en stor lettelse å slippe å bo med de lenger. Jeg blir værende i Denver til mandag, og blir boende i NYC resten av tiden her. Jeg har leid et hostel i byen fra mandag til fredag. Fredag morgen kommer Simone en siste gang, og vi skal bo på et hotell i nærheten av JFK airport. Jeg fikk plass til alle tingene mine i tre bager, og to av dem står hos Joe til jeg kommer og henter dem i neste uke. Jeg må antagelig betale 200 dollar ekstra for den 3. bagen, det er litt kjipt.

De siste dagene har stort sett bestått av trening og pakking.  I går hadde jeg en farvellunsj med salsalæreren min, og spiste middag og så på film hos Joe.

Jeg har vel forresten ikke nevnt at jeg har søkt jobb i Disney World i Florida, men i dag fikk jeg mail fra de der de ba meg om å ringe et nummer for å snakke med de ang intervjurunden i Oslo.
De har inervjuer to ganger i året, førstkommende er nå i slutten av mars.
Jeg kom helt tilfeldig over det på et internettforum, og det virker utrolig fristende. Man jobber på den norske delen i Epcot senteret i Disney World i 6 mnd eller et år, og bor sammen med andre folk som jobbe på Epcot senteret. Det er folk fra mange forskjellige nasjoner der, bl a Tyskland, Frankrike, Italia, Marocco, Mexico, Kina og noen andre land jeg ikke husker i farta. 
Jobben er nok ganske kjip og stressende, men de fleste sier at det er kult, og får man jobb i restauranten blir man etterhvert servitør, og kan i tillegg tjene ganske bra med penger! Ei jente sa at man lett kunne tjene 400 dollar om dagen, som er over det dobbelte av hva jeg har tjent som au pair på en uke!!
De andre stillingene får man imidlertid bare rundt 200 dollar pr uke, og da må man i tillegg handle mat på egenhånd, så da vil jeg nok ha dårligere råd enn som au pair…

Men ikke noe mer ungestyr, gretne vertsforeldre og andre kjipe ting. Det vil også være flere gutter der, som er en bra ting, etter å ha vært så mye rundt jenter som jeg har vært dette året.
Men det beste av alt er at jeg kommer til å bo i Florida, som bare er heeeelt fantastisk!

Jeg håper på å få reist dit allerede til sommeren, for da er det sjanse for å bli servitør ganske kjapt, og jeg slipper å spare så mye på forhånd.
Jeg er imidlertid redd det er noe karantenetid før jeg kan få nytt visum, men forhåpentligvis vil det ikke gjelde siden jeg vil få en annen type visum for å jobbe i Disney World.
Jeg har tenkt på dette nesten hver eneste dag siden jeg fant ut at jeg skulle søke, og jeg håper på å komme tilbake til USA så fort som mulig. Kommer jeg til sommern vil fortsatt flere av au pair vennene mine være her.

Ferdig med å jobbe!!

 

I går var min siste jobbedag, og om 2 uker vil jeg være hjemme i Norge. Det er veldig rart å tenke på, og følelsene mine er veldig delte. Det blir godt å komme vekk fra denne familien, og å treffe igjen venner og familie hjemme i Norge, men jeg kommer til å savne USA også, og ikke minst de jeg har blitt kjent med her.

Men jeg får vel fortsette med å fortelle hva som har skjedd siden sist da. Lørdag den 19. desember var en interessant dag. Jeg fikk greie på at det er en fyr i NYC som hjelper folk med å finne riktig type klesstil og sånt, ift egen personlighet. Jeg har igrunn lenge følt at jeg gir et feil førsteinntrykk med måten jeg går kledd på til daglig, i tillegg til at jeg har villet få meg en mer voksen stil enn hettegensere og skatesko.
Fyren het Jae, og det kostet endel å “leie” han til å hjelpe meg, nesten 900 dollar.
Men med tanke på alle feilkjøpene av klær det antagelig vil spare meg i lengden, tror jeg nok at jeg vil tjene det inn igjen ila noen år.
Han vil også være tilgjengelig for å hjelpe meg med div stil-ting over internett det neste året.

Før vi møttes måtte jeg sende inn noen bilder av de klærne jeg bruker til daglig, samt et helfigurbilde og et av kun hodet mitt.
Jae gikk deretter rundt i noen forskjellige butikker på Soho, og plukket ut noen klær som ville passe meg og min framtidige stil.

Da vi møttes på lødagen, spurte han meg om hva slags type jente som var drømmedama, både personlighet og hvordan hun går kledd.
Det hjalp han med å finne ut hvilken stil jeg burde gå for. Så forklarte han meg hvilke farger som ser best ut på meg, og hvilke jeg bør styre unna.
Han lærte meg også om hva som var viktigst for at klær skal se bra ut, nemlig passform (som jeg forsåvidt visste allerede), farger og størrelsesforhold mellom de forskjellige plaggene. 
Etter å ha pratet litt om det, og blitt vist noen eksempler fra moteblader av folk som har den stilen jeg burde gå etter, begynte vi å gå rundt i butikkene.

Jae visste nøyaktig hvor ting var, og det gikk veldig kjapt og effektivt. Underveis forklarte han meg hvordan jeg kunne se om klærne hadde riktig passform, om det var av bra kvalitet eller ikke, osv.

Noen timer seinere satt jeg igjen med en bukse, en jakke, en blazer, tre skjorter, et par sko, to skjerf, en lue og solbriller. Solbrillene var forøvrig sinnsykt dyre, og litt mer enn jeg var komfortabel på å bruke. Men jeg trengte solbriller, og hvorfor ikke bare prøve et dyrt par for en gangs skyld da. Solbriller er forøvrig noe jeg har vært særdeles lite komfortabel med å gå med, men Jae hjalp meg der også med å finne ut hva jeg skulle se etter ift om de passet ansiktet mitt, og hva slags type solbriller jeg burde velge. Totalt brukte jeg ca 2400 dollar den dagen…:s

Noen dager før lørdagen var det meldt snøstorm på lørdag, og Chris fortalte meg at han skulle dra til skibakken i nærheten og stå på snowboard sammen med Cooper. Han ble så klart furten da jeg sa at jeg hadde planer allerede den lørdagen, og han likte ikke at jeg skulle dra til byen når det var en storm på vei, siden det gjerne er veldig vanskelig å komme seg fram på veiene med en gang det kommer litt snø på dem. Men jeg hadde allerede avtalt å møte han, og hadde betalt, så jeg dro alikevel. Da jeg var på vei hjem, ringte jeg hjem og spurte hvordan føret var. Erin sa at det bare hadde falt 4-5 cm snø, og det ikke var noe problem. Men underveis snødde det endel, og da vi hadde kommet til den siste stoppen før Warwick fikk vi bare beskjed om at vi måtte komme oss videre til Warwick på egenhånd. Bussen må kjøre over en liten fjellknaus, og den blir visst for glatt for bussen når det kommer snø. Chris ble så klart ikke noe blidere av å høre dette, men han gjorde et forsøk på å komme og hente meg.
Men det var for glatt til at han også kunne komme seg over fjellet, så jeg og en mann som også skulle til Warwick stakk til en politistasjon og spurte om det var mulig å få en taxi til å kjøre oss over. Det var det selvfølgelig ikke, men de sa at en politibil fra Warwick skulle komme og plukke oss opp.  Det kunne imidlertid ta en god stund. På dette tidspunktet måtte jeg noe sinnsykt på do, og det måtte han andre også. Så vi gikk for å finne et toalett. Underveis stoppet en bil og sjåføren spurte om vi skulle til Warwick og at vi kunne sitte på med han.

Chris plukket meg opp i Warwick. Han var særdeles lite fornøyd, og jeg fikk følelsen av at han nærmest kokte innvendig fordi han var så sur. Men jeg lar ikke det gå inn på meg lenger. Han får holde på som han vil, og så gjør jeg det samme. 
Jeg skjønner at han ikke var særlig happy med situasjonen, men jeg hadde gjort avtalen med Jae noen uker i forveien, og jeg hadde ingen mulighet til å vite at det kom en snøstorm den dagen. Chris er imidlertid ikke den mest forståelsesfulle fyren jeg har møtt, og blir han gretten, så blir han gretten.

Neste dag dro vi alle sammen til skibakken igjen og sto på snowboard. Føret var ikke det beste, pga all vinden som hadde blåst bort snøen enkelte plasser. Men det var uansett gøy å stå på snowboard igjen.
Vi var der til 4-tiden.

Etterpå dro jeg til Palisades mall igjen og møtte Yumitzi en siste gang før hun dro til Panama for jula. Hun er veldig livlig og morsom å være sammen med, og jeg liker henne bare mer og mer for hver gang vi prater. Men jeg får dårlig samvittighet overfor Simone når jeg snakker med henne, fordi jeg liker Yumi bedre enn jeg burde…
Ihvertfall så fikk jeg endelig kjøpt julegaver til vertsfamilien min også. Det ble gavekort til Cooper, Erin og Chris, og noe Wii-greier til Sawyer. Jeg kjøpte også en gave til Simone, som etter tips fra ei venninne av henne ble en tøykanin. Noe mer er det vel ikke å fortelle fra den dagen.

Den følgende uka var ganske normal, bortsett fra fredag, så klart, som var første juledag. Selv julaften foregikk ganske normalt. Chris og Erin dro på kino, og jeg var hjemme med Sawyer som vanlig. Cooper var også hjemme, og satt for det meste foran PCen eller var på rommet sitt den dagen. Elaine og Jerry, foreldrene til Erin kom også til middag, og vi spiste kinamat og noe slags biffgreier. Ikke noe utenom det vanlige. 1. juledag sto de andre heldigvis ikke opp så tidlig som jeg hadde fryktet for å pakke opp julegaver. Klokka var vel rundt halv 9, tror jeg, da jeg hørte de andre gikk ned i stua.
Så var det å åpne pakker. Jeg fikk noen sjongleringsballer, en hettegenser, en klokke, en t-skjorte, og litt annet krimskrams.
Seinere på dagen kom naboene over for å spise middag. Det var kalkun og lam på menyen. De hadde også gulrøtter som var i en slags væske, og strødd kanel på…! Det smakte noe spesielt… Men ellers var maten veldig god!

Det var igrunn ganske kjipt å feire jul i USA. Jula er definitivt den delen av året det er best å være hjemme med familien. Men det hjelper litt å tenke på at jeg er nesten ferdig da.

2. juledag var endelig dagen da Simone kom til NYC igjen!!! Jeg pakket tinga mine og dro inn til byen for å møte henne. Det var veldig godt å se henne igjen, og jeg hadde sommerfugler i magen når jeg tenkte på at jeg skulle få se henne igjen snart. Hun kom i 5-tiden på ettermiddagen. Vi tok t-banen til hotellet jeg hadde booket. Rommet var utrolig lite, og det var bare en seng på rommet, samt et nattbord ved siden av. Det var kanskje ca en meters mellomrom mellom senga og veggene to av sidene, og knapt nok halvparten av det på den 3. siden. Badet var av samme kaliber, men de hadde utrolig nok greid å skvise inn et badekar for pygmeer der.

Men det funket da til sitt bruk. Det regnet og blåste da Simone kom, så det var veldig lite fristende å være noe særlig ute. Så vi bare dro og spiste på en restaurant i nærheten,  før vi stakk tilbake til hotellet og la oss.

Neste dag stakk vi ut og spiste frokost før vi gikk tilbake til hotellet og slappet av litt. Det ble til at vi sov noen timer, før jeg ble sulten igjen. Dagene går litt i surr, men jeg tror vi ikke gjorde stort annet den dagen, bare gikk og spiste et sted igjen, før vi dro tilbake til hotellet og så en film hun hadde med seg. Jeg var ganske trøtt da, så jeg duppet av flere ganger ila filmen. Den var også dubbet fra portugisisk til engelsk med elendig innlevelse, så den var litt kjedelig…

Neste dag var vi litt rundt omkring i byen, tror jeg, og så så vi Sherlock Holmes. Den var ganske bra. Men jeg liker ikke han fyren som spiller Sherlock Holmes så veldig godt da.

Det var forøvrig helt sykt mye mennesker rundt Times Square området. Og alle stresser hit og dit. Jeg syns NYC er alt for masete og folksomt til å like.
Austin var så totalt annerledes. Folk var blide og hyggelige, byen er reinere og finere, og selv når det var stappfullt der, som på SXSW festivalen, var det ikke noe stress og mas, sånn som det er i NYC hver eneste dag. I tillegg er bygningene mye mørkere og styggere her. Og klimaet da…

Mandag kom Marcelo, en venn av Simone til NYC. Han er egentlig fra Brasil, men har bodd i Japan de siste årene. En av foreldrene hans er vel også japansk om jeg ikke husker helt feil. Vi møtte han på flyplassen og dro til hotellet han hadde booket. Det lå i Jamaica, et av de mindre pene strøkene i Queens. Etter å ha lagt koffertene og alt det der på hotellet, dro vi inn til byen. Vi måtte ta en buss, og subwayen i nesten 3 kvarter for å komme til Manhattan.

Vi gjorde ikke noe spesielt i byen, men jeg måtte stikke hjem igjen til Warwick, fordi jeg måtte jobbe tirsdag og onsdag.

Skal skrive videre seinere, er så lei av å skrive nå……

Jul

 

Jeg fant ut at jeg skrev veldig lite om hvordan det faktisk var å treffe igjen Simone i forrige innlegg. Men det var altså veldig koselig. Jeg tenker mye på henne om dagen, og ser veldig fram til at hun kommer igjen den 26. desember. Da skal hun være her litt over en uke!!
Men hun er litt stille, og det var endel ganger vi ikke sa så mye til hverandre. Hun er heller ikke særlig glad i å dra ut på byen, og jeg ser for meg at dersom vi noen gang blir mer seriøse og flytter sammen eller no, vil det være litt kjedelig. Hun foretrekker å gå i kirka framfor en tur på byen, og det gjør ikke akkurat jeg. Jeg har egentlig ikke noe særlig tro på et forhold med henne, og jeg hater tanken på et langdistanseforhold. Men det er alikevel vanskelig å bare dumpe henne når jeg har brukt så mye tid og energi på henne. Vi har pratet sammen hver dag, og jeg tenker på henne nesten hele tiden. Jeg vet at også hun er veldig glad i meg, og jeg er den første gutten hun har vært forelska i. Hadde hun vært litt mer “normal”, og vært av typen som lett kunne ditcha meg til fordel for en annen, ville det vært mye lettere å gjøre det samme med henne.

Jeg snakket med vertsfamilien min, og spurte om jeg kunne få fri fra og med onsdag den uka Simone er her, og ikke bare halve torsdag og fredag, som opprinnelig var avtalen.
Jeg brukte det at jeg har jobbet 47 timer i uka som leverage, og både Erin og Chris påsto så klart at de ikke visste at jeg hadde jobbet så mange timer i uka. Jeg har en smule vanskelig for å tro på det, i og med at de hadde en au pair i 2 år, og en annen i 3 mnd el no sånt.
Men det viktigste er ihvertfall at jeg fikk det som jeg ville, men det virket som Chris ble litt furten for det. Seinere på kvelden lå han på sofaen nede i stua, og var i sitt sedvanlige gretne humør. Da jeg ryddet bort oppvasken sa han at han kunne gjøre det selv seinere, og trengte litt aleine-tid nå.
Han hadde omtrent bare vært blid de siste par ukene, så jeg har en sterk mistanke om at mitt krav om mer fri hadde litt å si på humøret hans. Erin gikk med på det uten noe særlig diskusjon, mens Chris ikke sa stort.
Men det er uansett mye mer viktig for meg at jeg får vært mer sammen med Simone enn at Chris er blid. Dessuten kan det være 1000 andre ting som ville gjort den mannen gretten også, så jeg gidder ikke å ofre noe for at han skal ha noe mindre å være gretten over lenger. Jeg er bare glad for at jeg får flere dager sammen med Simone!!!!:D

Jeg glemte også å nevne at jeg slang mp3spillern min en runde i vaskemaskina for noen uker siden…! Utrolig nok funker den like godt som før etter noen timer på varmeovnen. Men det så temmelig mørkt ut for den en stund…

Det hvite rundt kanten på displayet er kondens. De første par dagene var det noen slags flekker på displayet, noe ala sånn ark ser ut når man har sølt kaffe eller annen væske på de.
Men nå er kondensen borte, og displayet like godt som før!

Jeg har også møtt ei ny jente. Hun er venninna til Minerva, romkameraten min fra Silver Bay, og også fra Panama. Minvera hadde lagt ut et et bilde av meg på facebook, og Yumitzi, som hun heter, skrev en del på spansk om at hun syntes jeg var kjekk og sånt.
Minerva sa at jeg burde prate med henne, så da gjorde jeg det. Vi snakket mye på msn, og jeg liker henne veldig godt. Litt for godt egentlig…… Hun er utrolig søt, og veldig direkte og ærlig når hun snakker om følelser og ting og tang. Hun er også mye mer pratsom enn Simone, og vi kan prate i timesvis uten å gå tom for ting å si. Hun er ei jeg veldig lett kunne forelska meg i…… Ikke noe usikre fjortisfakter, subtile hint og teite tester for å finne ut hvor interessert jeg er og annet irriterende fjas, sånn som norske jenter gjerne gjør…

Sist lørdag dro jeg på juleshopping med Cristina til Palisades mall. Det er et enormt kjøpesenter en halvtimes tid unna der jeg bor. Jeg var som vanlig treig med å komme meg opp om mårran, så vi var ikke på kjøpesenteret før i 2-tia. Da var det STAPPFULLT av biler, og med stappfult mener jeg at folk var så desperate etter parkeringsplasser at de satt i bilen sin og venta ved utgangene, og kjørte etter folk som kom ut med handleposer for å ta parkeringsplassene deres når de kjørte ut.
Det var heeelt vilt, jeg har aldri sett på maken, og etter å ha prøvd å finne parkeringsplass i tre kvarter, merket jeg at jeg ikke hadde mer tålmodighet, og kjørte til en liten parkeringsplass på andre siden av en motorvei som gikk forbi kjøpesenteret.
Yumitzi skulle også dit, og vi møttes på Cheescake Factory for å spise lunsj. Vi hadde egentlig planer om å dra ut i NYC på kvelden, men Yumitzi måtte jobbe, og både jeg og Cristina ble forbausende slappe og trøtte av maten vi spiste på Cheesecake Factory.
Så det ble til at vi dro på kino istedet. Kinoen på Palisades hadde ingen interessante filmer, så vi prøvde å finne noen andre kinoer istedet. De to første vi kjørte til var bare små kinoer med 2-3 saler, og enda mindre interessante filmer.
Til slutt dro vi til en kino Cristina visste om som var litt lenger unna. Der viste det seg at de hadde omtrent identisk program som den på Palisades, men da var vi så lei av å kjøre at vi bare bestemte oss for å se en film. Valget falt på “Brothers”, som jeg har sett halvparten av den danske versjonen av. Jeg har bare sett halvparten fordi den har blitt for kjedelig i lengden. Den amerikanske var ikke så fryktelig mye bedre, men effekter og sånt var ihvertfall noe bedre.

Forøvrig fant jeg ikke noen julegaver, men jeg kjøpte en sånn sak man henger opp i døra og gjør pullups med. Den krever ikke noe montering, bare en dør med list over.

Og apropos dør, kan jeg nevne at jeg er nede på en all-time low fettprosent! Jeg ligger på ca 16%, iflg klypa mi. Dvs at jeg har gått fra 20 til 16% siden jeg målte meg første gangen. Fortsatt er det littegranne spekk som blokkerer for sixpacken, men forhåpentligvis vil jeg ha viljestyrke og motivasjon nok til å trene nok til at det blir borte innen jeg kommer hjem! Bare jeg ikke skeier ut så alt for mye den uka Simone er her…

Her er forresten noen bilder fra gymmet jeg trener på:

 

 

I førsteetasjen er det vekter og apparater, men jeg ville ikke ta bilder derfra, siden det var folk som trente der nede. Føler meg litt i overkant turist når jeg knipser bilder inne på et gym… Så det får vente til en dag jeg er det og det ikke er noen andre der!
Da jeg var der og trente i går, datt plutselig pipa av vedovnen han bruker for å fyre med der, så hele gymmet fylte seg med røyk. Så jeg fikk ikke trent så mye som jeg ville, og i dag stinker klærne mine skikkelig bål…

Ellers kan jeg nevne at jeg skulle gjerne vært hjemme nå i jula. Jeg er egentlig ikke så kjempeglad i jula, og kan ikke fordra julemusikk. Men jeg savner julebord, ribbe, pepperkaker, og ikke minst det å være med familien min på selve julaften.
Men det hjelper litt på at jeg er nesten ferdig da ihvertfall.

Del 2

 

Jeg har igjen brukt mye lenger tid enn jeg regnet med på å skrive neste innlegg… Det har faktisk skjedd endel siden jeg skrev siste innlegg også.

Som nevnt i slutten av forrige innlegg, fikk jeg endelig besøk av Simone. Jeg brukte en av fridagene jeg har igjen på fredag, og dro inn til byen i 12-tia. Simone kom med flyet rundt kl 4.
Jeg hadde booka et hotell som tilfeldigvis lå rett ved den T-banen vi tok inn til byen fra flyplassen.
Vi dro til hotellet og la igjen tinga våre der. Så dro vi til en brasiliansk restaurant og spiste middag. Etterpå gikk vi litt rundt på 5th avenue, men det var veldig kaldt og sur vind, så Vi dro etterhvert tilbake til hotellet.
Neste dag sov vi lenge, før vi møtte Uziel ved Brooklyn Bridge.

 

Vi hadde egentlig tenkt å dra til Statue of Liberty, men det var regn og kaldt, så vi gjorde ikke det. Istedet dro vi til Empire State Building, og hadde tenkt å dra til toppen der.
Simone hadde ei venninne som bodde ikke så langt unna byen, som kom dit etter en stund. Men da var vi blitt så sultne at vi gikk og spiste istedet, på tidligere nevnte Chipotle. Et måltid der anbefales på det groveste, og er både godt og ganske rimelig! Noe dyrere enn McDonalds og de stedene der riktignok, men til gjengjeld myyyyye bedre!

Da vi hadde spist fant vi ut at det var alt for tåkete til å dra til toppen av Empire State Building. Vi ville neppe sett særlig, og i tillegg var det mye vind og regn også. Så vi dro heller på kino, og så 2012. Etterpå var det på tide å spise igjen, og vi dro på en mexicansk restaurant. Simone hadde fått i seg noe melkegreier litt tidligere, da vi var innom Starbucks, og det er hun allergisk mot, så hun ble veldig slapp og trøtt etter det. Så vi dro tilbake til hotellet i 11/12-tia.

Neste dag skulle hun avgårde med flyet allerede i 12-tia, så vi måtte tidlig til flyplassen. Vi var litt vel seine med å komme oss avgårde, og var på flyplassen ca 20 min før flyet skulle gå. Heldigvis var det visst noe som hadde skjedd der, og de hadde en slags etterforskning, ifølge Simone. Så flyet hennes var forsinka, og hun kom seg etterhvert med på det alikevel.
Etterpå møtte jeg Uziel igjen, og vi dro bl a til Yankee Stadium og kikket litt rundt i Bronx. Det var tydelig mer ghetto der, og vi så en og annen med endel battle scars rusle rundt. Men jeg følte meg ikke spesielt utrygg der.

 

  

Helga etter måtte jeg til Silver Bay igjen, for å få alle creditsene mine. Jeg hadde egentlig ikke så mye lyst, men det var siste mulighet for meg til å få fullført, så jeg måtte bare dra. En annen au pair hadde også invitert meg med på en fest i Music City Hall den lørdagen, siden han hadde en ekstra billett, men det kunne jeg altså ikke bli med på…
Så jeg dro opp med Linnea, ei svensk au pair som bor ikke så langt unna meg. Hun var også lite keen på å dra, og var veldig negativ til alt der. Mitt inntrykk av henne er at hun føler seg litt bedre enn de andre au pairene, sikkert fordi hun får veldig mye bekreftelse på utseendet sitt når hun er ute i NYC, og hun har blitt kjent med club promoters å greier.
Jeg måtte kjøre, og det er en drøye 3 timers kjøretur for å komme dit, så jeg var ikke så veldig happy for det. Følgelig kjørte jeg litt vel fort opp dit, og det gikk som det måtte gå. Etter et par timer, så jeg plutselig noen rødlys (politibilene har litt ymse lys her, både blå og røde) i speilet, kikka ned på speedometeret, og ble litt småsvett da jeg så at jeg kjørte i nesten 90 mph. Fartsgrensa var 65…

Jeg kjørte inn til siden og stoppet, og forventet å høre en stemme som ba meg holde hendene på rattet og sånt, sånn som man ser på film. Men etter noen minutter kom han bare bort og banket på vinduet på passasjersiden. Han sa ikke stort, bare ba om førerkort og registrering, og spurte litt om hvorfor jeg kjørte en annen manns bil. Jeg forklarte det som det var, at jeg var au pair for Chris, og at han har kjøpt bilen for at jeg skal bruke den. Det var heldigvis greit nok, og han skreiv ut en bot der det sto at jeg hadde kjørt for fort og masse annet, og forklarte meg at dersom jeg ville si meg uskyldig, måtte jeg gjøre sånn og sånn, og hvis jeg ville si meg skyldig, måtte jeg signere og sende inn.
Jeg ringte så Joe og spurte om dette, siden jeg visste at han hadde fått noen bøter før. Han anbefalte meg å plea’e not guilty, og møte i retten. Jeg snakka også med en politimann som hadde litt undervisning på Silver bay om hva jeg burde gjøre. Han foreslo at jeg skulle sende et brev og prøve å få dommen redusert.

Vi kom fram i 11-tia og skrev oss opp på de lessonene som virket mest interessante av de som var igjen. Siden vi kom seint, hadde vi ikke så mye valg på noen av dem. Jeg skrev meg opp på tegnspråk, disco dancing, digitalfotografering, creative storytelling og det til politimannen, som hadde om amerikansk rettsvesen.

Så fikk vi nøkler og gikk til rommene våre. Jeg håpet på å få eget rom, som jeg hadde gjort sist. Men da jeg kom dit, sto det allerede en koffert og noe andre greier der. På nattbordet sto det en eske med donuts og noen sjokoladepuddinger og greier, så jeg tenkte at dette må være ei lubben jente. Hun var imidlertid ikke tilstede da jeg var der. Litt etterpå kom noen andre jenter og banka på, og spurte om jeg ville komme ned til et fellesrom i kjelleren. Så jeg ordna meg og kom ned dit. Der var det noen jenter, hovedsaklig fra Sør Afrika og Australia.

Vi prata litt, men jeg tenkte mest på boten, og lurte på hvilke konsekvenser den ville få for meg.

Et par timer etterpå gikk jeg tilbake til rommet, og møtte endelig roomien min. Hun het Minerva, var fra Panama, og faktisk ikke tjukk, men ganske trent. Hjemme i Panama spilte hun basketball, sa hun.
Vi prata om masse forskjellig til langt ut på natta. Jeg kom godt overens med henne, og vi hang endel sammen den helga. Det virket som nesten alle de andre jentene trodde vi hadde sex… Hun fortalte etterpå at de andre latinajentene hadde vært misunnelige på henne fordi hun delte rom med meg, og de gjerne ville bytte med henne. Og det gav en aldri så liten ego-boost å høre!!
Hun var imidlertid lesbisk, og den andre natta hadde hun besøk av dama si. Hun viste meg også masse bilder av tidligere kjærester, og noen fra Panama.

Noe særlig mer spennende er det ikke å fortelle om fra den helga. Det var gøy, selv om jeg var ganske negativ i utgangspunktet. Jeg tok det rolig på veien hjem, og var temmelig redd for å bli stoppa for noe igjen. På hjemveien var også Irina, naboen min, og Annabelle, ei tysk au pair i Brooklyn med.
Seinere på kvelden dro jeg og Irina og spiste, nok en gang på en mexicansk restaurant. Men den var ikke så kjempebra, egentlig. Jeg syns Irina er litt kjedelig, for å være helt ærlig. Hun prater lite, og tar lite initiativ. Så jeg har ikke hengt noe særlig med henne de siste ukene.

Uka gikk vel uten noe særlig mer å fortelle om. Jeg snakket med vertsforeldrene min hva jeg burde gjøre ang boten, og de også sa at jeg burde møte opp i retten. Så jeg ringte til Town courten eller hva det var, og fortalte om speeding ticketen, og at jeg pleada not guilty. Da fikk jeg beskjed om å møte i retten den 3. desember. Ellers går det i trening, og å sitte på PCen… Ganske ensformig i lengden. Men jeg får ihvertfall trent nesten hver ukedag nå, og det føles godt.

På onsdagen kom moren til Chris på besøk. Hun er norsk, og kommer fra Drammen. 
Hun viste seg etterhvert å være en veldig spesiell dame, og hun var full før middag hver eneste dag. Da ble hun innmari dømmende, og lite trivelig å være rundt. Det var veldig rar stemning rundt middagsbordet mens hun var her, og hun sa utrolig mye rart. En av dagene sa hun også til meg at jeg burde ha fått meg gård og kone og barn når jeg var så gammel som 25 år. Den neste siste dagen jeg var der, begynte vi nesten å krangle, fordi hun syntes jeg var ego som ikke ville til Afrika og hjelpe folk i nød…… Jeg sa min mening om hu, men hu var vel litt for full til å oppfatte det tror jeg. Men det føltes uansett godt å få sagt hva jeg syntes om hu.
Dagen etterpå var hu edru og hyggelig igjen.

Torsdag var det Thanksgiving, og vi hadde masse mat, søstra til Chris og mannen hennes, og et vennepar av Chris og Erin på besøk. De hadde endelig saus til kalkunen også! Det er ganske sjelden de har noe saus til kjøttet her, av en eller annen merkelig grunn. Jeg syns det gjerne blir litt i tørreste laget.
Ellers var Thanksgiving egentlig ikke så veldig spesiell.
Helga var jeg hjemme hele tiden, bortsett fra et par turer til gymet. Da så jeg hvor få helger jeg faktisk har igjen her, og jeg bestemte meg for at det skulle være siste helga jeg ikke gjør noe gøy.
Det var godt å bli kvitt morra til Chris på søndag. Erin fortalte meg etterpå at Chris hadde bestemt at det var siste gangen hun hadde kommet til dem på besøk. Det forstår jeg forsåvidt.

Det eneste som er verdt å nevne den påfølgende uka, er da jeg var i retten. Politimannen som bøtela meg, jobbet i Catskill, halvannen times tid nor i NY. Så jeg dro til Town courthouset, eller hva det het der, og signerte meg inn på en liste. Så var det bare å vente på at jeg ble kalt opp til dommeren. Det var masse andre folk der, de fleste så litt shady ut. De var der for alt mulig av mindre alvorlige forbrytelser, fra fyllekjøring til oppbevaring av narkotika.
Da jeg ble kalt opp til dommeren, fortalte han meg at en eller annen hadde redusert straffen min til en feilparkering, og fortalte at det ikke ville ha noen konsekvenser for forsikring, førerkort e.l. og spurte om jeg ville godta det. Jeg ble veldig glad, sa ja, og betalte boten på 150 dollar.
Det var utrolig godt å få det ut av verden, og jeg var veldig letta etterpå!!

På lørdagen møtte jeg Cristina i byen. Hun er ei jente fra Colombia som jeg ble kjent med den første gangen jeg var på Silver bay. Jeg leste gjennom bloggen min, og jeg så ikke noe sted jeg hadde skrevet om den første Silver Bay weekenden. Men det får bare være.

Vi dro til Museum of Natural History. Det er et enormt museum med utstillinger av dyr, planter, fossiler og alt mulig annet som finnes på jorda, og i verdensrommet.
Det begynte også å snø den dagen, og det var den aller første snøen Cristina så. Etter å ha kikka litt rundt i museet noen timer var vi sultne, og jeg fortalte henne om Chipotle, og hvor fantastisk det var. Så vi dro selvfølgelig dit og spiste.
Salsalærern min hadde fortalt meg at det var salsakveld i Middletown, en by en halvtimes tid unna Warwick. Jeg spurte Cristina om hun ville bli med, og det ville hun gjerne. Men en halvtime før vi skulle ta bussen hjem, fikk jeg sms fra lærern om at det var avlyst pga snøværet…
Så vi dro på kino istedet. Vi visste ikke noe om de filmene som gikk, annet enn 2012, som jeg allerede hadde sett, så vi tok en råsjans og så en film som het “The Road” eller “The long road”, husker ikke helt nøyaktig. Den var ganske deprimerende, og man satt igjen med mange spørsmål etter filmen.

Etterpå var det blitt seint, og siste buss hjem gikk en times tid seinere. Så vi kjøpte oss en milkshake hver og satt og prata mens vi venta på at bussen skulle komme.

Men nå orker jeg ikke å skrive mer, så jeg legger det ut, selv om jeg fortsatt er noen uker på etterskudd… Men jeg kommer fohåpentligvis tilbake med neste innlegg om ikke så lenge.

Siste nytt

 

Det er vel på tide at jeg skriver litt mer nå. Har ikke vært på langt nær like flink til å skrive som jeg hadde håpet på……

Anyways, det har faktisk skjedd endel siden forrige post. Stikkord er familiebesøk, Halloween, besøk av Simone, Silver bay kurs igjen, og speeding ticket…
Har funnet ut at det er alt for mye å skrive om på en gang, så kommer til å dele det opp litt, og satser på at jeg får rota meg til å skrive alt i løpet av uka el no.

Først får jeg vel nevne Halloween, siden det var det som kom først. Jeg bestilte et vikingkostyme på nettet som kom akkurat i tide. På lørdagen skulle jeg møte Uziel, en au pair fra Mexico som jeg ble kjent med da jeg møtte Moritz et par uker tidligere.
Jeg greide å glemme igjen kameraet hjemme, det var riiiimelig irriterende…

Jeg møtte Uziel i byen, men han hadde ikke kjøpt seg kostyme enda, i tillegg med tusenvis av andre, så vi brukte flere timer på å finne kostyme til han. Han falt til slutt falt på et halvgay spartakostyme, og sto 3 kvarter i kø for å få kjøpt den. Så vendte vi nesa mot der paraden skulle starte.

Jeg hadde avtalt med Denize og Cristina, ei colombiansk jente jeg ble kjent med på Silver bay at vi skulle møtes i byen. Det tok imidlertid sin tid før de kom inn til byen, så Denize og venninna dro til en annen by istedet, og Cris og venninnene hennes dro hjem igjen da de ikke greide å finne oss.
Etterhvert møtte vi på Moritz og de andre au pairene jeg møtte forrige gang. Moritz var overstadig berusa, som det så fint heter, og de andre jentene var skikkelig forbanna på han, fordi han visstnok var så plagsom. Han forsvant etter en stund, og mer så vi ikke til han den kvelden. Vi prøvde å ringe han noen ganger, men det var ikke så mye fornuftig å få ut av han. 

Vi gikk til noen forskjellige barer, og tok bilde sammen med diverse folk i kostymer underveis. Det var tjukt med folk ooooveralt, og så godt som alle var utkledd.

 

 

  

 

 

Etter en stund stakk jeg og Uziel fra de andre jentene for å møte noen andre venninner av Uziel, men på et eller annet tidspunkt fikk han greie på at de hadde dratt til en annen by istedet……

Så vi bestemte oss for å dra til en latinamerikansk klubb. Men da var jeg allerede å sliten at jeg hadde problemer med å holde meg våken. Vi var der til det stengte i 3-tia. Etterpå dro vi hjem til Uziel, og jeg overnatta der.

Neste dag dro vi og spiste (BBQ selvfølgelig…), før jeg stakk hjem på ettermiddagen. Kan forøvrig nevne at jeg faktisk har begynt å bli littegranne lei BBQ, og mexicansk mat er tilbake på førsteplass som favorittmaten min.
Da Simone var på besøk spiste vi på et sted som heter Chipotle, og var en slags mexicansk utgave av subway. Der kunne man bestille burritos, taco, fajitas ol, og bestemme hva slags kjøtt, grønnsaker, saus osv man ville ha på. Ikke noe venting, i likhet med subway. Et par dollar dyrere enn subway, men fortsatt ganske rimelig.

Men tilbake til der jeg slapp. Dagen etterpå kom endelig Torbjørn, mamma og Kjell Arve (kjæresten til mamma) på besøk!
Jeg og Chris henta de på Newark Airport. Det ble litt kluss å finne de, siden jeg hadde glemt å spørre om flight nr og hvilket flyselskap de kom med.
Det er 4 eller 5 forskjellige terminaler der, så hvis man havner på feil terminal, kan det være litt styr å komme seg til neste. Men vi fant dem til slutt, og kom oss hjem igjen. Tror ikke vi gjorde noe særlig mer den dagen.
Neste dag dro vi til NYC, og tok ferga ut til Statue of Liberty. Etterpå dro vi tilbake til byen, og Chris to med seg Sawyer og dro til søstra si, og vi andre dro først til Times Square, så til Rockefeller Center.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen etterpå dro vi til huset FDR hadde vokst opp i. Det var litt kjedelig, for å være ærlig.

Så dro vi og besøkte OCC, der de spiller in American Chopper, som det vel heter på Discovery.

 

 

 

Da vi hadde kikket rundt der litt, var det blitt så seint at det var på tide å komme hjem og spise middag.

Torsdag dro vi til West Point. Der har de et militærmuseum med saker og ting fra alle krigene USA har vært i, samt noen flere. Det var mer interessant, men Sawyer ble etterhvert ganske lei.

Fredag brukte jeg en av de gjenværende feriedagene mine, så vi kunne dra uten Sawyer. Vi skulle egentlig dra til byen, men først dro vi til et outlet mall, og brukte så lang tid der at det ble for seint å dra til byen.
Istedet dro vi til et kjøpesenter en halvtimes tid unna, der jeg og Torbjørn så en film. Etterpå dro vi hjem.

Lørdag dro vi til byen igjen. Vi besøkte et hangarskip, USS Intrepid, spiste på en mexicansk restaurant som egentlig ikke var så veldig bra, og kikka litt i butikkene på 5th avenue. Der fant jeg endelig bursdagsgave til Dagfinn og Øystein.

Søndag var vi en liten tur i Sugar Loaf, et lite sted ca 5 minutter unna som har masse gamle greier… På ettermiddagen var det på tide å kjøre de tilbake til flyplassen.

Noe mer detaljert er det egentlig liten vits å fortelle. Det beste med besøket var ikke hva vi gjorde, men å treffe igjen familien. Bare kjipt at de var så trøtte hele tiden…

Neste uke skjedde det ikke noe interessant, så vidt jeg kan huske, bortsett fra i helga, da jeg fikk besøk av Simone!!
Men det skal jeg skrive mer om seinere.

NY still sucks…. Men helga var ganske bra da:)

 

Ja, som overskriften sier hadde jeg en bra helg nå. Jeg prøvde Zumba på fredag, noe slags latinsk aerobic greier. Judy, salsalærern hadde noe hun kalte for Zumba party på fredag. Det var litt flaut, og ganske morsomt! Det var bare en annen mann der, og resten var jenter. Ikke noen jenter på alderen min da dessverre…… Jeg dro dit mest fordi det virket litt skummelt å prøve seg på en sånn time med masse jenter i salen, så det var god trening i å bare slippe meg løs og ikke bekymre meg over hva de andre jentene tenker. Syns det går mye bedre om dagen. Var veldig vanskelig å følge bevegelsene til instruktøren da, men det tar seg vel opp etterhvert hvis jeg begynner å gå dit jevnlig. Åsså er det ikke så verst trening heller da.

På lørdag morgen dro vi på skiutsalg ved den lokale skibakken. Hvert år på denne tiden, har de salg av både brukt og nytt snowboard og skiutstyr, og klær.
Det er veldig populært, og allerede en halvtime før de skulle åpne, var det mange folk utenfor og ventet. Vi kom 3 kvarter før de åpnet. Kl 9, da de skulle åpne, var det en laaaaang kø utenfor.
Chris fortalte meg at i fjor hadde de kommet dit kl 9, og allerede da var nesten alt solgt.
Jeg kjøpte meg jakke, hjelm, sko, undertrøye og sokker for 180 dollar til sammen! Det hadde fort vekk kostet langt over det dobbelte hjemme i Norge. Så nå er jeg klar for snowboardsesongen! Jeg kan få låne brettet til Erin, for hun står ikke på snowboard lenger.

Jeg trodde egentlig ikke at jeg hadde noe imot å være materialistisk, eller hva det heter, men etter at jeg kom hit har jeg faktisk fått et litt annet syn på saken. Første gangen var da jeg var hos familien i Nevada. Ungene der hadde utrolig mye leker, og jeg merket at jeg fikk litt avsmak av det… I familien jeg er i nå, har de også innmari mange ting, og det går ikke mange ukene mellom hver gang Cooper har fått noe nytt. Som han i de fleste tilfellene blir ganske fort lei. Chris kjøper også veldig mye ting til seg selv, og mye av det blir bare brukt litt, før det havner på en hylle eller innerst i garasjen der det støver ned. Og han har alle mulige typer verktøy, ting som stort sett bare mekanikere og folk som driver med mye mekking eller annet håndtverkarbeid har hjemme i Norge. Jeg trodde ikke at sånne ting plaget meg, men det har det faktisk begynt å gjøre. Det virker bare litt feil, på en måte… Og veldig unødvendig. Jeg tror ikke det hadde vært så kult å bo hos en griserik familie alikevel, ihvertfall ikke for så lenge. Men svømmebasseng eller boblebad hadde jo vært fryktelig digg da…:p

Etter salget sov jeg litt før jeg dro på au pair møte. Det var som vanlig ganske kjedelig, og det er veldig få av au pairene i gruppa mi jeg liker. Men jeg ble litt kjent med ei jente fra Brasil som bor ikke så langt unna meg. De tyske au pairene er stort sett kjipe.

Etter det igjen var det rett til bussen til NYC. Jeg skulle møte Heidi og hun skulle hjelpe meg med å finne sko. Hun drar tilbake til Norge på onsdag, så vi tok en tur på byen sammen, siden vi ikke hadde fått gjort det tidligere.
Først tok vi en øl på stampuben til Heidi, før vi dro til Union Square for å finne sko til meg.
Deretter spiste vi (les: jeg), før vi dro tilbake til puben og drakk litt til. Seinere på kvelden dro vi til Brooklyn og møtte noen andre au pairer. Jeg var på et sted som heter Silver bay for noen uker siden for å få noen av creditene jeg må ha før jeg er ferdig her. Der møtte jeg bl a Moritz, en tysk fyr som er au pair i Brooklyn, og vi ble enige om å treffes i byen en gang seinere. Vi møtte han, noen jenter som også var på samme kurset, og en mexicansk gutt som også er au pair i Brooklyn.
Det var veldig hyggelig, og jeg fant tonen med ei dansk latinajente som også var på Silver bay.  Hun bor på Manhattan, så vi tok subwayen tilbake til byen sammen på mårran. Så var det bare å vente på den første bussen til Warwick på søndag. Det var digg å komme hjem og endelig legge meg i senga mi!
Søndag hadde vi en slags “prøvethanksgiving”, tror det var fordi Chris ville teste ut en ny oppskrift el no sånt. Det var uansett innmari digg, og for en gangs skyld hadde de saus til kjøttet!! Det er ganske uvanlig her, av en merkelig grunn.
Seinere på kvelden dro jeg og trente. Og dermed var helga over……:(

Men nå er det bare 2 uker igjen til Torbjørn, mamma og Kjell arve kommer på besøk! Det ser jeg veldig fram til.
En annen ting jeg gleder meg NESTEN like mye til, er at Simone kommer og besøker meg helga etterpå!! Det blir spennende å se hvordan det er å være sammen med henne, ikke bare prate på msn eller telefon.

NY sucks……

 

Sorry at det har tatt så lang tid å skrive igjen, men hver gang jeg tenker at jeg skal skrive noe, begynner jeg gjerne å prate med noen venner på msn eller gjøre noe annet på PCen…

Men jeg kan starte med å fortelle at Chris ble mye mer fornøyd etter at jeg skjerpa meg, og jeg tror han ikke har noe mer å utsette.
Det var godt å høre, men samtidig var det litt kjipt, fordi det betyr at jeg mest sannsynlig blir værende her resten av perioden. 
Nå om dagen virker 3 mnd igjen her veldig lenge……

I går var jeg på kino med Irina, den nye au pairen i nabolaget mitt. Hun er forsåvidt grei å henge med, men hun er ganske stille fordi hun ikke er så stødig i engelsk enda, og det blir gjerne til at jeg prater om alt det kjipe her når jeg er med henne. Omtrent hver gang jeg har vært sammen med henne, er jeg litt nedfor. Men det er vel strengt tatt ikke hennes feil…
Hun nevnte forøvrig at hun vurderte å bytte familie, fordi hun også synes det er veldig kjedelig her.

Ellers kan jeg nevne at jeg var i NYC på lørdag og “daygamet” med noen av de fra lairen. Det var ganske kult, og litt skummelt. Jeg merker at jeg bryr meg mye mindre om hva andre tenker om meg, og etter at jeg har prata med noen jenter, blir jeg mindre og mindre engstelig for å gjøre det igjen. Det er ikke så mye interessant å fortelle om fra selve pratinga med jentene, jeg gjør det først og fremst for å lære meg at det går greit å drite seg ut og at jenter syns man er teit eller rar. At det ikke er noen big deal å dumme seg ut, og at jeg tør å gå bort til ei jente jeg er tiltrukket av og si at jeg syns hun var veldig pen og gjerne vil bli bedre kjent med hu. Det er på en måte litt som jogging og annen kjip trening: Det er ikke bestandig så kult når man holder på, men etterpå gir det en god følelse, og jeg føler at jeg er ett skritt nærmere målene mine hver gang jeg har turt å prate med ei fremmed jente.
Forøvrig har jeg lært meg å se forbi utseende, og det skal mye mer til enn at ei jente bare er pen for at jeg skal bli interessert i hu. Før kunne jeg være ganske likegyldig til åssen ei pen jente var som person, så lenge hun var veldig fysisk tiltrekkende. Med mindre hun var helt brødhue da. Nå må det heldigvis litt mer til, og jenter jeg ikke liker personligheten til, kan være direkte uattraktive selv om de utseendemessig er pene.

Apropos jenter, hun brasilske jenta blir mer og mer interessert i meg, og jeg begynner faktisk å bli litt interessert i henne også. Vi snakker sammen omtrent hver dag, og hun skal kanskje komme og besøke meg her i NY i neste mnd.
Hun er som sagt veldig søt (bare se på bildet), men det er kjipt at hun er så innmari religiøs, for det vil garantert bli litt kræsj i et evt forhold.

Jeg vil heller ikke la være å treffe andre jenter pga henne, og det har jeg sagt til henne. Hun sier at det er greit, men hun liker ikke at jeg sier at hun bør treffe andre gutter i Houston, og det bekymrer meg litt…… Så det får vel gå som det går. Klaffer det når hun kommer på besøk, skal jeg revurdere det, men inntil da tar jeg det ikke så seriøst. Det er uansett en aldri så liten boost for selvtilliten at ei så fin jente er så innmari interessert i meg.

Jeg har også funnet mer ut om hu kickboxerdama. Jeg spurte han ene trenern om henne, og han kunne fortelle at hun er 35 år, og har en griserik type. Hun har visstnok ingen jobb heller, så hun er nok av typen golddigger. Så jeg har mistet litt interessen for henne…

Nå ser jeg igrunn bare fram til å bli ferdig her, og dra på en tur den siste mnd jeg er her, samt kanskje gjøre noe kult en og annen helg. Og stikker til NYC og “daygamer” så ofte jeg kan.

Det er kjipt nå som høsten har kommet, og jeg tenker på hvor lite “sommerting” jeg har gjort her siden jeg kom… Ingen badeturer med venner, ingen hytteturer, ingen båtturer, ikke noe grilling, ingen fester…… Og nå er høsten her, og det begynner å bli kaldt, mørkt, og snart faller bladene av trærne så det i tillegg bare blir grått og trist…… Jeg savner Austin veldig mye……

Jeg har funnet en nettside som organiserer turer i både Nord- og Sør-Amerika, som varer fra en ukes tid til en hel mnd.
Så det blir nok til at jeg reiser med de den siste mnd, i tillegg til at jeg vil besøke Colorado og Rita en siste gang før jeg drar hjem, og kanskje LA. Jeg spurte Rita i går om jeg kunne få bo hos henne mens jeg er der. Det gikk antagelig i orden, sa hun.
Så det blir bra!! Forhåpentligvis vil det komme masse snø denne vintern, da vil nok Rocky Mountains være helt sinnsykt! 
Håper bare jeg greier å forholde meg til henne som venn, og ikke får noe mer følelser for henne igjen…

98 dager igjen! Eller…….?

 

På torsdag i forrige uke fortalte Chris at han ikke var helt fornøyd med jobben jeg har gjort. Han mener at jeg har vært alt for dårlig til å hjelpe til med rydding, oppvask og ting og tang rundt om i huset.
Jeg må nok innrømme at han har rett i det, jeg har vært for dårlig til å hjelpe til. Men jeg har også fått inntrykk av at han bare legger merke til det jeg ikke gjør, og ikke noe av det jeg faktisk gjør, med mindre jeg gjør det foran han.
Dagen etterpå var han fortsatt ikke fornøyd, fordi jeg hadde glemt å bl a ta oppvasken etter jobb, og noe annet.

Han har vært mye gretten de siste par mnd, og både på tirsdag og onsdag ble han sur for no småting, så jeg hadde på følelsen at noe var i gjerde, som det heter på fagspråket.

På fredag snakket vi sammen, og han fortalte meg at han har mange problemer om dagen, med Erin, jobben, regninger, og bilen visstnok. Og han ble ikke akkurat blidere av at det er store muggskader på badet jeg bruker. Jeg har hatt på følelsen at det var noe der lenge, og den siste mnd el så luktet det veldig rart når det var fuktig i rommet. Et par av baderomsflisene har også løsna fra gulvet, så det er nok ganske store muggskader der. Da jeg fortalte han det, ble han så klart sur for at jeg ikke hadde sagt ifra tidligere…

Etter det har det vært innmari tungt her. Ikke nok med at jeg egentlig har hatt det ganske kjipt siden jeg kom hit, men vertsfamilien min er i tillegg ikke fornøyd med jobben jeg gjør.
Mandag var verst, og føltes helt uutholdelig. Jeg hadde mest lyst til å si til Chris at jeg ikke orket å være her mer, og ville dra hjem. Men på kvelden dro jeg og trente, og det hjalp endel på humøret.

I dag var noe bedre, og jeg har skjerpa meg veldig på rydding og sånt. På fredag kommer jeg til å spørre Chris åssen han syns jeg har gjort jobben min denne uka, og hvis han fortsatt er misfornøyd, gir jeg opp. Jeg har veldig liten lyst til å være her, jeg vil egentlig heller dra hjem, komme meg i jobb igjen og begynne å spare penger til å reise til Sør-Amerika.
Det eneste som gjør at jeg vil holde ut her, er at det vil føles bedre om jeg klarer å fullføre på tross av så kjipt jeg har det nå, den siste mnd der jeg kan reise rundt i landet, og en mulighet for at en og annen helg vil bli morsom.
Rita vil også gjerne at jeg kommer og besøker henne i Denver, og jeg vil veldig gjerne dra dit igjen. Men jeg er usikker på hvordan det vil være å treffe henne igjen, og ikke minst hvordan det vil føles etterpå.

Så på fredag vil jeg finne ut hva som kommer til å skje. Hvis Chris sier noe som helst annet enn at han er fornøyd med forbedringa mi, vil jeg be han dra til et visst sted, og pakke sakene mine.
En del av meg vil at han fortsatt ikke skal være fornøyd også, så jeg slipper å være her så veldig mye lenger, og jeg kan skylde på en annen for at jeg ikke holder ut.

Men når sant skal sies, er kanskje den mindre positive tilbakemeldinga fra Chris det jeg trenger for å skjerpe meg på rydding og sånne kjipe ting, for der er det STORT forbedringspotensiale. I tillegg har jeg nok blitt litt mer tykkhudet av dette, og innsett at det er fullt mulig å leve videre selv om vertsfamilien min ikke er helt fornøyd med meg.

Jeg har forøvrig ombestemt meg ang extension. Et år får være nok. Jeg er for gammel til å bo hos en familie, og jeg er såpass lei unger nå at jeg ikke kommer til å ha noe særlig engasjement til å bli kjent med nye, særlig hvis de er bortskjemte og ufordragelige.

Det er på tide å oppleve nye ting, og utforske andre deler av verden……