På tide å returnere til Norge…

 

Nå sitter jeg på flyplassen og venter på å boarde flyet til Munchen. Det er ikke før det siste døgnet jeg føler det har endelig gått opp for meg at jeg skal returnere til Norge. Da jeg våknet opp søndagsmorgen og tenkte at, i morgen går flyet hjem. Det er veldig mixede følelser jeg sitter igjen med nå. Jeg gleder meg til å treffe igjen venner og familie, men det er også trist å tenke på alle vennene jeg har fått her, som jeg ikke kommer til å se igjen. Kanskje jeg aldri vil se de igjen engang…
De jeg kommer til å savne mest herfra er nok Simone, Rita, Yumitzi, Cristina, Joe og Uziel.
Men jeg ser mest fram til å forhåpentligvis få jobb i Disney World nå, og håpe på at jeg kommer tilbake igjen til sommern. Jeg sendte mail til ambassaden og spurte om jeg kom til å ha noen karantenetid, siden jeg er i USA på et utvekslingsvisum for øyeblikket, men det skulle visst ikke være noe problem!! Så nå gjenstår det bare å få den jobben.

På torsdag kveld hentet jeg en pakke som hadde kommet til meg hos vertsfamilien, og bagene mine som var hos Joe. Jeg var veldig spent på hvordan Chris kom til å være da jeg så han igjen. Om han fortsatt kom til å være gretten, eller om han ville være blidere. Han virker ikke som den langsinte typen, så jeg regnet med at han ikke kom til å være furten lenger. Og det var han ikke heller. Chris og Erin var veldig blide og hyggelige da jeg kom. Sawyer ble også glad for å se meg igjen, og det var veldig koselig å se. Jeg sa hade til dem, og dro tilbake til Warwick for hente tingene mine hos Joe, og ta bussen tilbake til byen. Det var et styr uten like å drasse med meg 2 kofferter, en svær bag og to ryggsekker med til hostellet. Jeg var litt gjerrig, og gadd ikke å ta taxi, men tok istedet subwayen. Det anbefales IKKE!
Joe sa han trodde det ville koste ca 20 dollar fra bussterminalen og til hostellet, og det ville det nok vært verdt. Det var rimelig tungt å drasse alt sammen opp og ned trapper, og ikke minst gjennom den snurretingen man går igjennom etter å ha dratt billetten. Men jeg kom da omsider fram.

Simone kom på fredags morgenen, og vi sjekket inn på et hotell ikke så langt fra flyplassen.
Hun kom kl 11, og hadde vært oppe siden halv 4 på natta, så hun var ganske sliten. Det var jeg også, for jeg hadde ikke sovet så mye de siste nettene. Så vi la oss bare til å sove så fort vi hadde sjekket inn, og fått spist litt. Heldigvis var det en Subway restaurant rett over gata fra hotellet, så vi spiste der hver dag. 
Vi ble liggende til kvelden, da vi skulle møte Cristina og venninnene hennes i byen. De skulle på en klubb den kvelden, og hadde invitert oss. Klokka ble over 11 før vi kom oss avgårde, og vi var ikke på klubben før nærmere halv 1. Simone er ikke særlig glad i å dra ut på byen, og det utestedet var intet unntak. Jeg syns ikke det var det beste heller. På tross av at det var enormt, med 4 etasjer og 4-5 forskjellige dansegulv, var det stappfullt der, og umulig å danse uten å skumpe borti andre. De spilte også mye techno eller trance, eller hva slags musikk det var, som ikke er favoritten min.
Da klokka var rundt halv 3 hadde Simone fått nok, så vi dro tilbake til hotellet.

Lørdag ble vi liggende lenge i senga, og sto ikke opp før i 3-tiden på ettermiddagen. Været var relativt varmt, og det var for en gangs skyld ikke noe vind, så vi burde ha utnyttet dagen bedre. 
Vi gikk og spiste, og stakk inn til byen. Simone ville se Central Park, så vi tok subwayen dit. Det var allerede blitt mørkt da vi kom dit, men vi lot ikke det stoppe oss. Vi gikk litt rundt der, og Simone så for første gang is på vannet!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter å ha gått rundt en time eller to, så vi et sted der de gikk på skøyter. Skøytebane, heter det vel på fagspråket. Vi leide oss skøyter, og prøvde oss utpå. Simone var enda dårligere enn meg, og jeg måtte holde henne i hånda hele tiden mens vi gikk rundt. Det var ganske mye folk der, og alle måtte gå i samme retning. De var på alle ferdighetsnivåer, fra de som ikke greide å holde seg på beina i 20 sekunder engang, til de som var skikkelig gode, og føyk i sikk-sakk mellom de andre på skøytebanen.

Etter en times tid hadde vi fått nok, og begynte å bli sultne. Vi så tilfeldigvis et sted som het Jekyl & Hydes, eller Dr. Jekyll, eller noe i den duren litt tidligere da vi prøvde å finne en minibank. Det var en restaurant som de hadde inredet med skjeletter, hodeskaller, zombier og lignende. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan det var der, men Simone var veldig redd for å bli skremt. Men jeg fikk da overtalt henne til å dra dit alikevel.
Maten var så som så, men måten de hadde innredet restauranten gjorde det verdt besøket, og kan anbefales. For de som måtte være interesserte ligger den rett sør for Central Park, om jeg ikke tar helt feil.

 

‘

 

 

 

 

Etter det var det blitt litt seint, og vi var slitne, så vi dro tilbake til hotellet. Vi hadde egentlig tenkt å dra på kino etterpå, men begge to var for trøtte, så vi skippa det, og kikket litt på TV på hotellet istedet.

Søndag sov vi også alt for lenge. Men da var det regn og vind og kaldt, så det var veldig lite fristende å bevege seg ut. Vi gikk og spiste, igjen på Subway så klart, og gikk videre nedover gata og kikket litt i butikkene. Det ble imidlertid fort i kaldeste laget for Simone, og jeg var strengt tatt ikke særlig keen på å være utendørs selv heller, så vi stakk fort tilbake til hotellet. Flyet til Simone dro halv 9 på kvelden, så da klokka var 7 stakk vi til flyplassen. Det var litt trist å si hade til Simone, og hun sa at hun ikke trodde hun kom til å se meg igjen.
Jeg håper hun tar feil, og jeg vil gjerne se henne igjen hvis jeg kommer tilbake for å jobbe i Disney World i sommer. Hun var dessuten mye mer pratsom og morsom å være sammen med nå enn hun var første gangen hun var på besøk. Hun tok mye oftere initiativet til å starte en samtale selv, og jeg følte at jeg fikk se mer av henne enn jeg har gjort tidligere. Men jeg syns fortsatt Yumitzi var morsommere å være sammen med… Jeg tror ikke et forhold med Simone ville fungert særlig lenge. Vi er rett og slett for forskjellige…

Den siste dagen i NY var det sol og ganske varmt. Det føltes omtrent som en aprildag hjemme i Norge.
Jeg hadde veldig flaks på flyplassen. Først da jeg sjekket inn bagasjen, og jeg var AKKURAT innenfor vektgrensa på 23 kg med to av bagene. Den siste bagen veide 20 kg. Jeg hadde ingen vekt å sjekke bagasjen med da jeg var på hotellet, så jeg bare krysset fingrene og håpet på at jeg hadde fordelt det riktig.
Så hadde jeg flaks i uflaks etter at jeg hadde kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen. Med øreproppene jeg har på mp3-spilleren nå, har den tydeligvis en tendens til å klatre ut av lomma på egenhånd. Første gangen den gjorde det, løsnet spilleren fra ledningen før den kom ut, men ikke andre gangen. Så da jeg kom til gaten jeg skulle fly fra, fant jeg ut at den var borte, og hadde ikke anelse om hvor den kunne være.
Men jeg spurte noen av sikkerhetsvaktene om de hadde sett den, og utrolig nok hadde de funnet den på gulvet en times tid tidligere! Jeg ble ganske så letta da de fortalte meg det.
Det hadde vært ekstra kjipt å miste den FØR flyturen!

Jeg så ei jente som hadde en Cultural Care veske ved gaten, og spurte om hun var på vei hjem også. Det viste deg at hun hadde kommet samtidig med meg, og kjente Joakim, den svenske au pairen jeg møtte på au pair skolen, og gjenopptok kontakten med da jeg skiftet familie. Jeg fikk imidlertid aldri møtt han i NY…
De hadde vært i Vegas sammen i romjula og på nyttårsaften. Nå var hun på vei tilbake til Finland.